fredag 4. mai 2007

Fortale - norsk

Fortale til Romerbrevet
Av Martin Luther

Dette brev er det rette hovedstykke i det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgåes med det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mere man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det.

Derfor vil også jeg med min tjeneste bidra til dette, og ved denne fortale berede en inngang for brevet, så langt Gud har gitt meg å gjøre det, for at dette brev kan bli desto bedre forstått av alle. For hittil er det blitt fordunklet med uttydninger og mange slags snakk. Men i seg selv er det dog et klart lys, nesten nok til å opplyse hele Skriften.

Til en begynnelse gjelder det da at vi skjønner språket og vet hva Paulus mener med disse ord: Lov, synd, nåde, tro, rettferdighet, kjød, ånd og liknende. Ellers har vi ikke noen nytte av å lese dette brev.

Ordet: lov
må du her ikke forstå på menneskelig vis, så at det bare skulle bety en lære om hvilke gjerninger vi skal gjøre eller unnlate. Slik går det for seg, med de menneskelige lover; der kan man oppfylle loven, selv om hjertet ikke er med. Men Gud dømmer etter hjertebunnen. Derfor krever også hans lov hjertets innerste, og lar seg ikke nøye med gjerninger; men meget mere straffer den de gjerninger som er gjort uten det rette sinnelag som hykleri og løgn. Derfor kalles også alle mennesker løgnere (Salm. 116, 11), just av denne grunn at ingen holder eller kan holde Guds lov ut fra sitt hjertes innerste. For inne hos seg selv finner enhver ulyst til det gode og lyst til det onde. Når da den frie lyst til det gode mangler, så er man ikke med sitt hjerte i Guds lov. Og da fortjener man visselig også skyld og vrede hos Gud, selv om man i det ytre stråler med gode gjerninger og ærbart liv.

Derfor trekker Paulus. i det annet kapittel den slutning at jødene er syndere alle sammen. Og han sier at bare de som holder loven, er rettferdige for Gud. Dermed vil han ha sagt at ingen oppfyller loven ved gjerninger. Men helt motsatt sier han til dem (v. 22): «Du som sier at man ikke skal drive hor, driver du hor?» Likeså (v. 1): «I det hvori du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer.» Som ville han si: «Du lever utvortes fint i lovens gjerninger, og dømmer dem som ikke lever slik, og du vet å belære enhver; splinten i den annens øye ser du; men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var.»

For om du enn utvortes holder loven med gjerninger, av frykt for straff eller kjærlighet til lønn, så gjør du dog alt uten fri lyst og kjærlighet til loven, men med ulyst og tvang. Du ville heller gjøre annerledes, hvis loven ikke var. Derav følger at du inne i hjertets innerste er en fiende av loven. Hva er dette annet enn at du lærer andre at de ikke skar stjele, mens du dog selv i ditt hjerte er en tyv, og gjerne også var i det ytre, hvis du bare våget det? Skjønt heller ikke den utvortes gjerning i lengden uteblir hos slike hyklere. Således lærer du andre, men ikke deg selv. Du vet heller ikke selv hva du lærer, og har ennå aldri forstått loven rett. Hertil kommer at loven øker synden, som han sier i kap. 5, 20, fordi mennesket bare blir ennå desto mere fiendtlig mot loven, jo mere den krever det som mennesket ikke formår noe av.

Derfor sier han i kap. 7, 14: «Loven er åndelig.» Hva er det? Hvis loven var legemlig, så kunne den skje fyllest ved gjerninger. Men da den nå er åndelig, så kan ingen oppfylle den, med mindre alt det du gjør kommer fra hjertets grunn. Men et sådant hjerte gir ingen unntagen Guds Ånd. Han gjør mennesket likedannet med loven, så at det av hjertet får lyst til loven, og fra nå av gjør alt, ikke av frykt eller tvang, men av et frivillig hjerte. Altså er loven åndelig. Med et slikt åndelig hjerte vil den bli elsket og oppfylt, og en slik ånd krever den. Hvor denne ånd ikke er i hjertet, der blir det synd, ulyst og fiendskap mot loven. Men loven er dog god, rettferdig og hellig.

Så vend deg nå til den tale, at det å gjøre lovens verk er noe helt annet enn å oppfylle loven. Lovens verk er alt det som mennesket gjør eller kan gjøre etter loven i kraft av sin frie vilje og ved sine egne krefter. Men under og ved siden av disse gjerninger blir der i hjertet ulyst og tvang overfor loven. Derfor er alle disse gjerninger spilt og til ingen nytte. Dette er Paulus' mening i kap. 3, 20, hvor han sier: «Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger.»

Herav ser du nå at skoledisputatorene og sofistene er forførere, når de lærer at man ved gjerninger skal berede seg for nåden. Hvorledes kan den ved gjerninger berede seg for det gode som ikke gjør en eneste god gjerning uten ulyst og uvilje i sitt hjerte? Hvordan skal det verk kunne behage Gud som fremgår av et tregt og uvillig hjerte?

Å oppfylle loven, derimot, er å gjøre dens verk med lyst og kjærlighet, og føre et gudfryktig og fromt liv, frivillig og uten lovens tvang, som om det ikke fantes noen lov eller straff.

Men en slik lyst som følger med kjærlighetens frivillighet, gir den Hellige Ånd i hjertet, som han sier i kap. 5, 5. Men Ånden blir ikke gitt på noen annen måte enn alene i, med og Ved troen på Jesus Kristus, således som Paulus sier det i fortalen. Og troen kommer ikke på annen måte enn alene ved Guds ord eller evangelium, som forkynner Kristus som Guds Sønn og menneske, død og oppstanden for vår skyld. Som han sier i kap. 3, 25; 4, 25 og 10, 9.

Herav kommer det at troen alene gjør rettferdig og oppfyller loven. For troen får Ånden av Kristi fortjeneste. Og Ånden skaper et glad og frivillig hjerte, slik som loven krever det. På denne måte fremgår da de gode gjerninger av selve troen. Dette er Paulus' mening i kap. 3; 31. Her har han forkastet lovens gjerninger, så det høres ut som om han ville oppheve loven ved troen. «Nei,» sier han, «vi stadfester loven ved troen.»

Synd
kalles i Skriften ikke bare den utvortes, legemlige gjerning, men også all den bevegelse som rører seg sammen med den utvortes gjerning, nemlig hjertets innerste med alle dets krefter. Altså, det lille uttrykk: «å gjøre synd» skal bety at mennesket helt og holdent faller hen i synd.: For det skjer overhodet ikke noen utvortes syndig gjerning, uten at mennesket helt og holdent farer hen i synd både med legeme og sjel.

Og i særdeleshet ser Skriften inn i hjertet og hen til roten og hovedkilden til all synd, nemlig vantroen i hjertets grunn. Altså, likesom troen alene gjør rettferdig og bringer ånden og lysten til gode utvortes gjerninger, således er det vantroen alene som synder og egger kjødet og lysten til onde utvortes gjerninger. Slik som det skjedde med Adam og Eva i Paradiset. 1. Mos. 3, 6.

Derfor kaller også Kristus vantroen alene synd, når han sier i Joh. 16, 8 f.: «Ånden skal overtyde verden om synd, fordi de ikke tror på meg.» Derfor er det også slik, at før der skjer gode eller onde gjerninger som gode eller onde frukter, må det i hjertet først være tro eller vantro. Vantroen er roten, saften og hovedkraften til all synd. Derfor kalles den jo også i Skriften, slangens hode og den gamle drages hode, som kvinnens sæd, Kristus, må knuse, slik som det ble lovet Adam. 1. Mos. 3, 15.
Nåde og gave
Nåde og gave kan man skjelne mellom på denne måte:
Nåde er egentlig Guds yndest eller gunst, som han har hos seg selv overfor oss. Og ut av den er han villig til å inngyte Kristus og Ånden med sine gaver i oss. Dette fremgår klart av kap. 5, 15, hvor han sier: «Guds nåde og gaven i Jesus Kristus» osv.

Visstnok vokser gavene og Ånden daglig i oss; men de er ennå ikke fullkomne. Følgelig blir det enda onde lyster og synder tilbake i oss., som strider mot Ånden, som han sier i Rom. 7, 14 og Gal. 5, 17, og slik som striden mellom kvinnens sæd og slangens sæd forkynnes i 1. Mos. 3, 15. Men nåden alene utretter så meget at vi helt og fullt blir regnet rettferdige for Gud. For hans nåde deler seg ikke og stykker seg ikke opp, slik som gavene gjør; men den tar oss helt og holdent opp i Guds yndest, for Kristi, vår forbeders og midlers skyld, og fordi gavene er begynt i oss.
Så forstår du da det 7. kapittel, hvor Paulus ennå skjenner på seg selv som en synder, mens han allikevel i 8, 1 sier at der ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, nemlig på grunn av de ufullkomne gaver og Ånden. På grunn av det kjød som ennå ikke er drept er vi ennå syndere; men fordi vi tror på Kristus og har Åndens begynnelse, viser Gud oss den gunst og nåde at han ikke vil akte på eller dømme denne synd, men handle med oss etter vår tro på Kristus, inntil synden helt blir drept.

Tro
er ikke den menneskelige innbildning og drøm som noen holder for tro. Når disse da ser at det ikke følger noen forbedring i livet eller gode gjerninger, mens de allikevel hører og taler meget om troen, så faller de i villfarelse og sier: «Troen er ikke nok, man må gjøre gjerninger, hvis man skal bli rettferdig og salig.» Dette fører også til, at når de hører evangeliet, så farer de i vei, gjør seg av egne krefter en tanke i sitt hjerte og sier: «Jeg tror.» Dette holder de da for å være en rett tro. Men like så visst som dette er en menneskelig oppdiktning og tanke, som ikke øver noen virkning inne på hjertebunnen, like så visst utretter denne tanke intet, og det følger ingen forbedring etter den.

Troen, derimot, er et guddommelig verk i oss, som forandrer oss og føder oss på ny av Gud (Joh. 1, 13), dreper den gamle Adam, gjør oss til helt andre mennesker i hjerte, mot, sinn og alle krefter, og bringer med seg den Hellige Ånd.

Å, troen, den er en levende, travel, virksom og mektig ting. Derfor er det umulig at den ikke uopphørlig skulle virke noe godt. Troen spør heller ikke om man skal gjøre gode gjerninger; men allerede før det spørres har den gjort dem, og den er alltid i virksomhet. Men den som ikke gjør slike gjerninger, han er et vantro menneske, famler og ser seg omkring etter tro og gode gjerninger, og vet dog verken hva tro eller gode gjerninger er, men vrøvler og skravler en mengde ord om tro og gode gjerninger.

Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde,
så sikker, at den troende gjerne ville dø på den tusen ganger. Og en slik tillit til den guddommelige nåde og erkjennelse av den gjør glad, frimodig og freidig overfor Gud og alle skapninger. Dette utretter den Hellige Ånd i troen.

Derved får mennesket, uten tvang, vilje og lyst til å gjøre godt mot alle, tjene alle og lide hva det skal være, Gud til lov og pris, som har vist ham slik en nåde. Derfor er det også umulig å skille gjerning fra tro, ja likeså umulig som å skille brann og lys fra ilden.

Derfor må du se deg for overfor dine egne falske tanker og overfor unyttige vrøvlekopper, som vil være kloke på tro og gode gjerninger og dømme om dem, men selv er de største narrer. Be Gud at han virker troen i deg. Ellers blir du visselig i evighet uten tro, selv om du innbiller deg og foretar deg alt hva du vil og kan.

Rettferdighet
er nå nettopp denne tro. Den kalles Guds rettferdighet eller den rettferdighet som gjelder for Gud, fordi Gud gir den og regner den for rettferdighet for Kristi, vår midlers skyld, og leder mennesket til å gi enhver hva han er ham skyldig. For ved troen blir mennesket uten synd og får lyst til Guds bud. Dermed gir han Gud den ære som tilkommer ham, og yter ham hva han er ham skyldig. Også menneskene tjener han frivillig med det han kan, og gjør dermed sin skyldighet mot alle.

Denne rettferdighet formår naturen, den frie vilje og våre egne krefter ikke å tilveiebringe. For likesom ingen kan gi seg selv troen, så kan han heller ikke ta vantroen bort fra seg selv. Hvorledes vil han da ta bort en eneste, selv den aller minste synd? Derfor er alt det som skjer utenfor troen eller i vantro falskt, hykleri og synd (Rom. 14, 23), det kan ellers glimre så meget det vil.

Kjød og ånd
må du her ikke forstå slik at kjød alene er det som angår ukyskhet, og ånd bare det som angår det indre i hjertet. Men kjød kaller Paulus, likesom Kristus i Joh. 3, 6, alt som er født av kjød, det hele menneske med legeme og sjel, fornuft og alle sanser, fordi alt hos ham trakter etter kjødet.

Slik må også du vite å kalle den kjødelig, som uten å eie nåden dikter, lærer og vrøvler meget om høye åndelige saker, slik som du godt kan lære dette av kjødets gjerninger; se Gal. 5, 20, hvor Paulus også betegner kjetteri og hat som kjødets verk. Og i Rom. 8, 3 sier han at loven var maktesløs ved kjødet.

Dette er ikke sagt bare om ukyskhet, men om alle synder, dog aller mest om vantroen, som er den aller åndeligste last. På den annen side må du også kalle den åndelig som utfører de aller mest utvortes gjerninger, som f. eks. Kristus, da han vasket disiplenes føtter, og Peter da han førte skipet og fisket.

Altså, kjød er et menneske som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener til kjødets nytte og det timelige liv. Ånd er den som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener Ånden og det kommende liv.

Uten en slik forståelse av disse ord vil du aldri komme til å forstå dette Paulus' brev eller noen bok i den hellige skrift.

Vokt deg derfor for alle de lærere som bruker disse ord på noen annen måte, de være nå hvem de vil.

Brevets innhold
Kapittel 1
En evangelisk predikant bør fra starten av forkynne loven og synden, for å fordømme alt det som synd som ikke skjer ved Åndens hjelp og i tro på Kristus. Mennesker må erkenne seg selv og sin elendeghet, så de ydmykes og søker hjelp. Derfor begynner Paulus også i første kapittel med å straffe de grove synder og den åpenbare vantro. Det gjelder hedningenes synder både før og nå.
Paulus lærer at evangeliet åpenbarer Guds vrede fra Himmelen over alle mennesker på grunn av deres ugudelige væsen og urettferdeghet. Selv om de vet og daglig kan se at det er en Gud til, så er deres natur når de lever utenfor nåden, den så vond, at de verken takker ham eller ærer ham. Tvertimot narrer de seg selv og blir mer og mer fordervet. Det går så vidt, at de foruten avguderi også begår de forferdeligste synder og umoralske handlinger uten å skamme seg. Ja, de mener at det ikke er galt at folk lever slik.

Kapittel 2
I kapittel 2 utvider han fordømmelsen til også å omfatte dem som er fromme i det ytre, men som synder hemmelig, slik som jødene var, og som alle hyklere er. De lever tilsynelatende fint, men gjør det tden lyst og kjærlighet. I hjertene er de fiender av Guds lov, og vil allikevel gjerne være dommere over andre. Slik er alle de skinnhellige, de rekner seg selv for rene og likevel er fulle av havesyke, hat, hovmot og all slags urenhet, Matt 23. Det er nettopp slike som forakter Guds godhet og ved deres hårdhet nedkaller de Guds vrede over seg.
Som en rett forkynner av loven lar Paulus ingen være uten synd. Han forkynner Guds vrede for alle, som av egen natur eller vilje forsøker å leve et ordentlig liv, og lar dem ikke være bedre enn dem som er åpenlyse syndere. Ja, han kaller dem for forherdede og ubotferdege.

Kapittel 3
I det tredje kapittel samler han dem alle i én bunke og sier, at de alle sammen er syndere for Gud. Den eneste forskjell er at jødene har hatt Guds ord, selv om bare få har trodd det. Det rokker dog ikke ved Guds trofasthet og pålitelighet, som han viser i Salme 51, 6: ”Du er rettferdeg, når du anklager, og ren når du dømmer.” Deretter beviser han ved hjelp av Skriften at alle er syndere og at ingen blir rettferdege ved lovens gjerninger. Loven er bare gitt til erkjennelse av synden.
Dernest begynner han å lære den rette vei til å bli from og frelst. Han lærer at vi alle er syndere og ikke har noe å rose oss av for Gud, men at vi blir rettferdege ved troen på Kristus uten noen fortjeneste. Kristus har nemlig ved sitt blod kjøp den til oss. Han er blitt en nådestol fra Gud for oss, hvor alle våre synder blir tilgitt. Hermed viser han at Kristi rettferdeghed, som han gir oss ved troen, er vår eneste hjelp. Det er nå blitt åpenbart ved evangeliet, men er loven og profetene vitner om det. Selv om lovens gjerninger og all ross er avskaffet, så blir loven altså stadfestet ved troen.

Kapittel 4
Etter at Paulus nå gjennom de tre første kapitler har åpenbart synden og lært troens vei til rettferdeghed, begynner han nå i det fjerde kapittel å imøtegå noen innvendinger og motargumenter. Han starter med den innvending, som alle vanligvis kommer med når de hører at troen rettferdeggjør oss uten gjerninger: Skal vi da ikke gjøre noen gode gjerninger? Som svar viser Paulus til Abrahams eksempel. Hva oppnådde Abraham med sine gjerninger? Var de alle forgjeves? Var hans gjerninger til ingen nytte? Og han drar den konklusion at Abraham ble rettferdeg ved troen alene, uten noen som helst gjerning. Ja, Bibelen proklamerer, at han var rettferdeg alene for sin tross skyld endog før han lot seg omskjære, 1 Moss 15, 6. Men når omskjærelsen intet har bidratt med til hans rettferdeghet, så er der sannelig heller ingen andre gode gjerninger som gjør det. Omskjærelsen var jo befalt av Gud og var en god gjerning som skjedde i lydeghet mod Gud.
Likesom Abrahams omskjærelse var et ytre tegn hans rettferdeghet ved troen, slik er alle gode gjerninger bare ytre tegn som følger troen. Som gode frukter viser de at mennesket allerede i sitt indre er rettferdeg for Gud.
Slik beviser Paulus med et tungtveiende eksempel fra Skriften sin lære om troen i det foregående kapittel. Han henviser til ennå et vitne, nemlig David som ut fra Salme 32 også lærer at mennesket blir rettferdeg uten gjerninger. Dog fortsetter vi ikke med å være uten gjerninger når vi først er blitt rettferdege.
Dernest utvider Paulus eksemplet til også å omfatte alle andre lovgjerninger. Han drar den konklusjon at jødene ikke kan være Abrahams arvinger bare på grunn av avstamming, og langt mindre på grunn av lovens gjerninger. De må arve Abrahams tro, hvis de vil være rette arvinger. Abraham ble nemlig rettferdeg ved troen og ble kalt far til alle troende, før både Moseloven og budet om omskjærelsen kom. Dessuten virker loven snarere vrede enn nåde, fordi ingen overholder den av lyst og i kjærlighet. Lovgjerninger gir oss snarere unåde enn nåde. Det er derfor bare troen som tar imot nåden som ble lovt Abraham. Disse eksempler er jo skrevet for vår skyld for at også vi skal tro.

Kapittel 5
I det femte kapittel kommer Paulus til troens frukter og gjerninger, som fred, glede, kjærlighet til Gud og nesten. Så kommer også visdom, tillit, fortrøstning, mot og håp i trengsel og lidelser. For alle disse ting følger der troen er rett. Det skyldes den overstrømmende godhet Gud har vist oss i Kristus, at han lot ham dø for oss før vi kunne be om det, ja, mens vi ennå var fiender.
Altså rettferdeggjør troen uten noen som helst gjerninger. Men herav følger ikke at man ikke skal gjøre gode gjerninger. Tvertimot uteblir ikke de rette gjerninger. Disse rette gjerninger er ukjendte for de gjerningshellige, og i stedet dikter de opp sine egne gjerninger. Men i dem er der verken fred, glede, trygghet, kjærlighet, håp, tillit eller noe av det som hører til de kristne gjerninger og troens vesen.
Dernest bryter Paulus av og foretar en spennende vandring der han viser hvor synd og rettferdeghet, død og liv kommer fra. Meget lærerigt sammenlikner han Adam og Kristus. Han viser at Kristus måtte komme som den andre Adam for at gi oss sin rettferdeghet gjennom en ny, åndelig fødsel i troen, slik som den første Adam hadde gitt oss synden i arv ved den gamle, kjødelige fødsel.
Dermed blir det klart og står fast at ingen kan hjelpe seg selv ut av synden til rettferdeghet med gjerninger, like så lite som man kan bestemme sin legemlige fødsel. Det blir bevist også ved at den guddommelige lov, som skulle være en hjelp om noe skulle kunne hjelpe til rettferdeghet, ikke bare er den ingen hjelp, men endog har øket synden. For vår vonde natur blir ennå mer fiendsk når loven forbyr oss noe, og den vil heller følge sin egen lyst. Loven gjør altså Kristus ennå mer nødvendeg og gjør behovet for nåde ennå større for oss.

Kapittel 6
I det sjette kapittel tar han for seg troens særlige gjerning. Det er Åndens strid mot kjøtet, for fullstendeg å døde de synder og lyster, som er blitt igjen etter rettferdeggjørelsen. Han lærer oss at vi ved troen ikke er blitt så befriet fra synden at vi kan være uvirksomme, dovne og sikre, som om der ikke mere fantes noen synd i oss. Synden er der stadeg, men den blir ikke regnet til fordømmelse for oss på grunn av troen som strir imot den.
Derfor har vi hele livet nok å gjøre for vårt eget vedkommende med å temme vårt legeme, døde dets lyster og tvinge lemmene slik at de er lydege mot Ånden og ikke mot lystene. Slik blir vi likedannet med Kristi død og oppstandelse, og fullender vår dåp, som netopp betegner syndens død og et nytt liv i nåden. Slik er det helt til vi er rene for synd og står opp legemlig med Kristus og lever evig.
Det kan vi gjøre fordi vi er under nåden og ikke under loven, sier han. Men det å være uten lov vil ikke si at man ingen lov har og derfor kan gjøre det man har lyst til, poengterer han. Men å være under loven vil si at vi gjør lovens gjerninger uten nåden. Da hersker synden virkelig ved loven, fordi ingen av natur er vennlig stemt mot loven. Og det er en stor synd. Nåden gjør derimot loven positiv for oss. Så er der da ikke mer noen synd, og loven er ikke lenger imot oss, men er blitt étt med oss.
Men nettopp dette er den rette frihet fra synden og loven, som Paulus skriver om i slutten av dette kapitlet. Det er en frihet til å gjøre godt, fordi man har lyst til det, og å leve rett uten lovens tvang. Derfor er denne frihet en åndelig frihet, som ikke opphever loven, men gir oss det som loven krever av oss, nemlig lyst og kjærlighet. Med dette tilfredsstilles loven, så den ikke mer krever og befaler.
Det er som når du skylder en person penger og ikke kan betale. Denne gjeld kan du komme ut av på to måter. Enten ved at han oppgir sitt krav og river regningen sundt. Eller ved at et vennlig menneske betaler for deg, ved å gi deg så mange penger at du kan betale din regning. Det er på den siste måte Kristus har frigjort oss fra loven. Derfor er vår frihet ikke en løssluppen, kjødelig frihet som intet skal utrette, men en frihet, som gjør mangt og mye, som dog er fri fra lovens krav og skyld.

Kapittel 7
I det syvende kapittel bekrefter Paulus dette med et eksempel fra ekteskapet. Når en mann dør, er hustruen fri, og de er slik løst fra hverandre. Det er da ikke forbudt for hustruen å gifte seg med en annen, men hun er ikke tvunget til det. Men først nå er hun fri til å ta en annen. Det kunne hun ikke tidligere, før hun var fri fra sin første mann.
På samme måte er vår samvittighet bundet til loven under det syndige, gamle menneske. Når dette blir drept ved Ånden, er samvittigheten fri og løst fra loven. Dog ikke slik at samvittigheten intet skal gøre, men først nå er det hoss den andre mannen, Kristus, og bærer livsfrukt.
Dernest forklarer Paulus syndens og lovens væsen nærmere, hvordan synden ved loven for alvor reiser seg og blir mektig. Det gamle menneske blir nå ennå mer fiendtlig mot loven, fordi det ikke kan yte det som loven krever. Dets natur er å synde, og det kan av seg selv ikke annet. Derfor betyr loven død og alle slags plager for det gamle menneske.
Det skal ikke forstås slik at loven er vond, men den vonde natur kan ikke like det gode, fordi det gode derved blir fordret av den. Det er på samme måte med en syk: Vi kan ikke kreve at han skal løpe og springe og gjøre andre ting som et friskt menneske kan gjøre.
Derfor drar Paulus her den slutning at der man kjenner loven rett og forstår den på rett måte, gjør den ikke annet enn å minne oss om våre synder. Den dømmer oss til døden og gør oss skyldige til den evige vrede. Det lærer og erfarer man alt sammen i samvittigheten, når den virkelig rammes av loven. Derfor må man ha noe annet og mer enn loven for å gjøre et menneske fromt og salig. Men de som ikke kjender loven rett, er blinde og tror i sitt hovmot at de kan tilfredsstille loven med gjerninger. De forstår nemlig ikke hvor mye loven krever, nemlig et fritt, villig og glad hjerte. Derfor ser de ikke Moses rett i øynene, han er tildekket og skjult.

Deretter viser han hvordan Ånd og kjøt kjemper mot hverandre i oss. Han bruker seg selv som eksempel, så vi lærer rett å kjenne den gjerning å drepe synden i oss. Han kaller imidlertid både Ånd og kjød for en ”lov”. Liksom det nemlig er den guddommelige lovs vesen å drive og kreve, så driver, krever og raser også kjøtet mot Ånden og vil ha sin vilje oppfylt. På den andre side driver og krever også Ånden mot kjøtet og vil ha sin vilje oppfylt. Denne kampen fortsetter i oss, så lenge vi lever. Hoss noen går det hurtigere, hoss andre senere, ettersom Ånden eller kjøtet blir sterkest. Imidlertid er hele mennesket både Ånd og kjøt som kjemper med seg selv, til det blir helt åndelig.

Kapittel 8
I det åttende kapittel trøster Paulus de som kjemper med at deres kjøt ikke skal fordømme dem. Videre viser han hva kødets og Åndens væsen består i. Han lærer at Ånden kommer fra Kristus som har gitt oss sin Hellige Ånd, som gjør oss åndelige og demper kjøtet. Ånden forsikrer oss om at vi, uansett hvor sterkt synden raser i oss er vi Guds barn, så lenge vi følger Ånden og strir mot synden for å døde den.
Men da intet er så godt til at undertrykke kjøtet som kors og lidelse, så trøster han oss i lidelsen med den hjelp vi får fra Åndens kjærlighet og alle skapninger. Dette sker ved at både Ånden i oss sukker og at skapningen lengter sammen med oss etter å bli befriet fra kjøtet og synden.
Så ser vi at disse tre kapitlene, 6, 7 og 8, handler om den ene troens gjerning, som kaldes å døde den gamle Adam og undertvinge kjøtet.

Kapittel 9, 10 og 11
I det niende, tiende og ellevte kapittel lærer Paulus oss om Guds evige utvelgelse. Her ser vi hvem som skal komme til tro, og hvem som ikke skal, hvem som kan bli løst fra synden, og hvem som ikke kan. Her blir det tatt fullstendig ut av våre hender og det legges helt i Guds hånd, at vi skal bli frelst. Det er også i aller høyeste grad nødvendig. Vi er så svake og usikre, at hvis det stod til oss, ville intet menneske bli frelst. Djevelen ville ganske sikkert vinne over oss alle sammen. Men da Gud er trofast, så hans utvelgelse ikke slår feil og ingen kan hindre ham i noe, så har vi ennå håp mot synden.
Men her må de høytflyvende og hovmodige ånder stanses. De blander sin forstand inn i det som er fra himmelen og forsøker å utforske den guddommelige udvelgelses dybder. De bekymrer seg forgjeves med å finne ut av om de er udvalgte. Dermed styrter de seg selv i ulykke, så de enten fortviler eller blir likeglade.

Den rette framgangsmåte er imidlertid, at du leser dette brev i den rette rekkefølge. Konsentrer deg først om Kristus og evangeliet, så du erkjenner din synd og hans nåde. Kjemp deretter mot synden, som de første 8 kapitler lærer det. Når du så i Kapittel 8 kommer under kors og lidelser, vil du rett kunne forstå hvor trøsterik utvelgelsen er i Kapittel 9, 10 og 11. For uten lidelse, kors og dødsangst kan man ikke beskjeftige seg med utvegelsen utn skade og hemmelig vrede mod Gud. Derfor må Adam først for alvor være død, innn man kan tåle disse ting og drikke denne sterke vin. Se derfor til at du ikke drikker vin, når du ennå er et spebarn. Enhver lære har sin måte, tid og alder.

Kapittel 12
I det tolvte kapittel lærer Paulus om den rette gudstjeneste og kaller alle kristne for prester. De skal ikke ofre penger eller dyr som i loven, men deres egne legemer ved å døde de syndige lyster.
Dernest beskriver han de kristnes ytre ferd i det åndelige regimentet, hvordan de skal preke, styre, tjene, gi, lide, elske, leve og handle mot venn, fiende, ja, hvem som helst. Det er de gjerninger, en kristen gjør, for troen er som sagt aldri uvirksom.

Kapittel 13
I det trettende kapittel lærer han oss å ære og være lydig mot det offentlige styre. Skjønt dette styre ikke gjør mennesker rettferdige over for Gud, så er det dog innsatt for å sørge for at de fromme har ytre fred og beskyttelse, og at de vonde ikke uten frykt og i fred og ro kan øve det vonde. Derfor skal også de fromme ære de offentlige myndigheter, skjønt de egentlig ikke selv trenger til det.
Til sist sammenfatter han alt i kjærligheden og slutter med Kristi eksempel. Liksom han har gjort mot oss, slik skal vi også gjøre og følge etter ham.

Kapittel 14
I det fjortende kapittel lærer Paulus hvordan man forsiktig skal lede og skåne de skrøpelige samvittigheter i troen. Man skal ikke bruke den kristne frihet til å skade, men til å styrke de svake.
Der man ikke gjør det, følger splid og forakt for evangeliet, som dog er det ene nødvendige. Derfor er det bedre å vike en smule for de svaket i troen til de blir sterkere, ennat evangeliets lære skal gå helt til grunne. Det er en kjærlighetsgjerning, som ikke minst er nødvendig nå, hvor man med hensyn til å ete kjøtt og andre friheter frekt, udisiplinert og unødvendig ryster de svake samvittigheter, før de har forstått sannheten.

Kapittel 15
I det femtende kapittel viser Paulus med Kristus som eksempel, at vi også skal bære over med andre svake, som faller i åpenbar synd, eller har upassende vaner. Disse må man ikke skyve fra oss, men bære over med, inntil også de forbedrer seg.
Slik har Kristus også gjort mod oss og gjør det ennå daglig. Han bærer over med mange umoralske ting og vonde vaner foruten all vår ufullkommenhet, og han hjelper og støtter oss uten opphør.
Som en avslutning ber Paulus for menigheten, roser den og anbefaler den til Gud. Han viser til sitt embete og sin forkynnelse og ber forsigtig menigheten om en gave til de fattige i Jerusalem. Han er fylt med kjærlighet i alt det han siger og gjør.

Kapittel 16
Det sidste kapittel er fylt med hilsener. Men inn imellom blander Paulus en opprigtig advarsel mot menneskelærdommer, som trenger seg inn ved siden av den evangeliske lære og vekker anstøt. Det er som om han hadde forutsett at det nettopp var fra Rom og ved romerne, at alle de forføreriske kirkelige lover og ritualer ville komme. Og hele den sverm og vrimmel av menneskelige lover og bud som nå oversvømmer hele verden. De har oppslukt dette brev og hele Den hellige Skrift samt Ånden og troen, så at der ikke er mere igjen enn buken som avgud, slik Paulus her skildrer dem som. Gud fri oss fra dem. Amen.

Avslutning
Altså finner vi i dette brevet i rikeste mål det en kristen skal vite, nemlig det loven, evangeliet, synd, straff, nåde, tro, rettferdighet, Kristus, Gud, gode gjerninger, kjærlighet, håp og kors er. Dessuten hvordan vi skal forholde oss overfor andre enten han er from eller en synder, sterk eller svak, venn eller fiende og overfor oss selv.
Det hele er solid begrunnet i Skriften, bevist med eksempler fra ham selv og fra profetene, så man ikke kan ønske seg mer. Derfor ser det også ut som om Paulus i dette brevet i korthet vil framstille hele den kristne og evangeliske lære og åpne en inngangsdør til hele det Gamle Testamente. For den som av hjertet har tilegnet seg dette brevet, har uten tvivl det Gamle Testamentes lys og kraft hos seg. Derfor skal alle kristne gjøre seg fortrolig med Romerbrevet og stadig beskjetige seg med det.
Må Gud give sin nåde til det.

Ingen kommentarer: